2Sep
Seventeen velger produkter som vi tror du kommer til å like mest. Vi kan tjene provisjon fra koblingene på denne siden.
Mitt fulle navn er Sara Kathryn, men det har aldri betydd mye for meg. Jeg er oppkalt etter oldemødre, svart-hvite ansikter jeg har sett på bilder, men hvis historier jeg aldri hadde hørt. Utover navnene deres visste jeg nesten ingenting om oldemor Sarah og oldemor Katie, ikke engang hvor de kom fra.
Da jeg som barn ble tildelt klasseprosjekter som krevde meg å spore slektstreet mitt, traff jeg alltid snublesteiner. "Hvor er vi fra?" Jeg spurte mine besteforeldre.
Min bestefar, en munter tannlege med hang til corny vitser og bolobånd, var karakteristisk optimistisk. Ved dette spørsmålet forherdet han imidlertid: "Vi er jødiske," svarte han. Hver gang.
"Men bestefar," insisterte jeg, "det er ikke et sted. Hvor er vi fra?"
Til tross for protestene mine, ga han meg aldri noe annet svar. Det var alt det var.
Likevel lengtet jeg etter å få vite mer om min familiehistorie og hvilke historier røttene våre fortalte. Jeg hadde aldri en følelse av at mine besteforeldre holdt hemmeligheter; Jeg skjønte ganske enkelt at de ikke kunne fortelle meg om vår familiehistorie fordi de ikke visste det.
Med mine besteforeldres død fryktet jeg at muligheten til å lære historien vår ville være tapt for alltid - men livet har en morsom måte å avsløre hemmelighetene på akkurat når du trenger dem mest.
Mens jeg gikk gjennom eiendelene sine etter min bestemors begravelse, fant onkelen min en oppsiktsvekkende oppdagelse: I en fil med gamle dokumenter, han fant kopier av mine besteforeldres fødselsattester, som hadde hele foreldrenes navn - inkludert bestefarens mor.
Vi visste alle at oldemor Katie hadde utvandret fra et sted i det tidligere Sovjetunionen, men det var det alle vi visste. Hun snakket begrenset engelsk, og ingen, bestefaren min inkludert, kjente til og med hennes pikenavn. Men der, på et gulnende stykke papir som hadde vært gjemt i en skuff i alle år, var hennes fulle navn: Katie Roskin.
Yrke: Husmor
Fødested: Russland
Familien min satt sammen i en bedøvet stillhet. Å lære oldemor Katie etternavn føltes som startposten i et puslespill vi var sikre på at vi aldri ville løse. Jeg tok bilder av fødselsattestene og reiste hjem for å google mitt hjerte, på jakt etter eldgammel innvandring poster som kan indikere når Katie og mannen hennes, Joe, kom til dette landet - eller enda viktigere, hvor de befant seg kom fra.
Dessverre hadde jeg ikke flaks - men snart, ved en tilfeldighet eller velsignelse, avslørte en annen hemmelighet seg. En uke etter min bestemors død, kontaktet en fjern fetter oss for å si at han spores slektsforskningen til familien vår som en del av masteroppgaven.
Denne fetteren hadde oversatt et brev skrevet til oldemor Katie i 1935 av moren; den hadde lenge vært i besittelse av en slektning som ikke kunne lese den. Det oversatte brevet avslørte mange detaljer om Katies liv. Det fortalte oss at før hun emigrerte, hadde hennes etternavn vært Suraksi, ikke Roskin. Den fortalte at moren hennes, Chana, levde i fattigdom i en liten polsk by som heter Knyszyn. Den fortalte oss navnene på andre slektninger og avslørte at broren til Katie hadde immigrert til Argentina før krigen.
Og selv om det ikke sa det, fortalte det implisitt at også familien vår delte den tragiske historien som så mange jøder var med på kan forholde seg: Chana og hele familien hennes, bortsett fra Katie og broren, ble antatt å ha blitt myrdet i Holocaust.
En senere e -post fra denne nylig oppdagede fetteren bekreftet at han nylig hadde snakket med Katies nevø, 82 og bodde i Buenos Aires, som bekreftet at resten av familien var blant Knyszyns 2000 drepte jøder.
Som amerikansk jøde uten kjennskap til mine forfedre, har jeg alltid vært et skritt fjernet fra Holocaust. Jeg har kjent smerten og tristheten ved å stamme fra et folk som en gang var målet for folkemord, og uten noen egen familie har jeg gått gjennom Holocaust -museet med tårer i øynene mine. Jeg har sørget over dem som ikke etterlot noen for å sørge over dem. Noen ganger har jeg imidlertid følt meg skyldig i sorgen: Hvem er jeg for å føle en slik sorg når jeg ikke har noen personlige forbindelser?
Nå vet jeg. Familien min døde også i Holocaust. Blant de navnløse ansiktene og de uidentifiserte tallene var mine virkelige slektninger, hvis blod jeg bærer.
Det forandrer meg ikke. Jeg holder kontakten med alle som ble myrdet og føler fortsatt at jeg også er deres familie. Å ha en individualisert forbindelse til Holocaust gjør meg ikke mer jødisk - og likevel føler jeg meg mer fullstendig med å kjenne detaljene i min egen families historie, selv om de er fryktelige. Nå, når jeg går gjennom Holocaust -museet eller ser på Schindlers Liste, Jeg vet definitivt at mitt eget kjøtt og blod døde der også. Denne historien er ikke bare teoretisk; det er også personlig.
Faren min døde da jeg var ung, så jeg kjenner ikke til hans familiehistorie; så å lære alt dette om min mors familie var virkelig det eneste stykket familiehistorie jeg noen gang har avdekket, noe som gjorde det mye viktigere for meg.
Jeg vil sannsynligvis aldri vite mye mer om familien min, men disse stykkene er nok for meg. Mitt navn har aldri betydd mye for meg - før nå. Jeg håper jeg vil være verdig til å bære mine oldemors navn og fortsette sine blodlinjer.
Fra:Kvinnedag USA