Kjæresten min holdt forholdet vårt hemmelig

Jeg ser opp fra skrivebordet mitt og ser den søteste fyren i algebraklassen min (den søteste fyren på hele skolen, egentlig) stirre på meg. Vi får øyekontakt, han smiler til meg, og jeg ser raskt ned på skrivebordet mitt, for vi har en hemmelighet jeg har forbud mot å fortelle. Ingen kan vite at vi tekster hver kveld og snakker i timevis på telefonen, fordi han er all-star basketballspilleren og jeg er den rare klassens emo-barn.

Selv om vi er gale etter hverandre, er vi fullstendige motsetninger. Han senker vinnerskuddet i hver kamp og er kjent av alle som narren som kan få hvilken som helst jente; på og utenfor banen, det er han bestandig sentrum for oppmerksomhet. Jeg bruker svart øyenskygge og handler på Hot Topic, og jeg tilbringer de fleste netter i arresten og leser min Harry Potter bok for femte gang (ja, livet mitt er en Wattpad-fanfic). Jeg snakker ikke, kler meg eller oppfører meg som alle de andre vakre jentene han har datet. Og han skammer seg over det.

Inntil vi begynte å snakke om ungdomsåret mitt, datet han bare sporty, Instagram-perfekte blondiner. Den feilfrie valedictorian/basketballspilleren, Taylor Swift-lookalikeen som begynte på universitetets volleyball-lag hennes første år – jentene som superstjerne-atleten bør ønsker. Men han ville ikke ha dem. Han ville ha meg. Han ville bare ikke at noen av vennene hans skulle vite det.

Vi datet av og på i det skjulte i mer enn ett år. Når vi hang sammen, fikk han meg til å kjøre ut på landet sent på kvelden så ingen skulle se oss. Når vi snakket i telefonen hver kveld, fikk han meg til å sverge på å ikke fortelle vennene mine noe av det han ville si. Han tok til og med sin perfekte eks med på ungdomsballet vårt og så over skulderen hennes på meg mens de danset (jeg skulle ønske jeg tullet).

På grunn av ham lærte jeg å mestre kunsten å ikke være der jeg sa jeg var. Jeg så aldri for lenge på ham offentlig og vippet telefonen min slik at ingen kunne se hvem jeg sendte SMS. Jeg måtte holde tilbake et smil fra vennene mine når han sendte søte ting til telefonen min. Det var som en hemmelig affære, bortsett fra at det ikke var noe å skjule, men egoet hans.

Jeg ønsket å bringe forholdet vårt ut i det åpne. Så en dag fikk jeg mot til å spørre om jeg kunne bruke trøya hans til basketballkampen den kvelden. Det var uansett ikke en stor sak – på skolen vår hadde alle jentene lagtrøyer, og det betydde sjelden at de var sammen med fyren. Han takket ja, og spurte så om jeg ville komme over etter kampen. Jeg sa selvfølgelig ja, svimmel av begeistring. Det var det, Jeg tenkte, ting erendelig kommer til å endre seg.

En time før tipset fikk bestevennen hans vite om planene våre om å henge sammen. Han ringte umiddelbart for å avbryte og fortalte meg at det ikke var "en god idé" for meg å bruke trøya hans. Så jeg gikk til kampen og heiet på ham, og prøvde å ignorere det faktum at jeg var den kun jente i publikum uten tall på ryggen. Jeg gråt over ham i timevis den kvelden, men av en eller annen grunn fortsatte jeg å svare på de skjulte tekstene hans, selv om han så den andre veien hver gang han så meg i gangen.

Da vårt siste år nærmet seg slutten, ba han meg gå på college med ham, hvor han skulle studere strafferett. «Denne gangen blir annerledes», sa han for trolig hundre gang det året. Han lovet at vi skulle være sammen der på ekte, «bare du og jeg». Han sa det ikke høyt, men jeg visste at det var fordi vi ville være langt unna videregående venner hvis meninger han brydde seg mer om enn meg.

For aller første gang i forholdet vårt sa jeg nei til ham. Jeg hoppet over skolebesøket han hadde satt opp for meg og da han begynte å snakke om å gifte seg med meg etterpå college, var det tydelig at han sa alt han kunne for å få meg med – og jeg kom ikke til å falle for det. Jeg hadde allerede bestemt meg for skolen jeg skulle gå på, og jeg hadde ikke tenkt å basere mitt livs største avgjørelse på hans usikkerhet. Så jeg dro til skolen og det gjorde han også.

Vi begynte begge å date andre mennesker, men vi forble nære venner. Vi ville gi hverandre råd om forhold og snakket på telefon mellom timene. Men jo travlere jeg ble med å ta på meg praksis etter praksis og dykke inn i moteklassene mine, jo lenger borte følte jeg meg fra det gamle livet mitt – det som dreide seg helt rundt ham. Jeg slettet nummeret hans og blokkerte ham på Instagram, men usikkerheten han hadde gitt meg var der fortsatt.

Månedene med løgner overbeviste meg om at ingen noensinne kunne ønske meg mer enn en hemmelig tilkobling i baksetet, at jeg aldri ville være jenta en fyr viser frem til vennene sine. Selv om jeg sluttet å kake på svart eyeliner og ble kvitt den neongrønne tutuen min (emo-stilen min var blir litt mer raffinert, takk gud), en del av meg føltes fortsatt som den utstøtte han overbeviste meg om at jeg var.

Så jeg fokuserte på å bygge en glamorøs motekarriere (som jeg oppnådde, btw). Selv om jeg ønsket suksess for meg selv, var det alltid i bakhodet å bevise at han tok feil.

Jeg er kjent for en liten by nå, kjent for alle som jenta som flyttet til New York City for å arbeide for Sytten. Og etter tre år med stillhet begynte han å like Instagram-bildene mine, la meg til på Snapchat og sendte meg en gratulasjons-DM da jeg var på forsiden av Cosmo's Snapchat Discover (jeg lot ham leses). For ham er jeg endelig den kule jenta han mente han fortjente. Det morsomme dette er at han aldri fortjente meg i utgangspunktet.

Følg Kelsey videre Instagram!