Hvordan jeg håndterte mobbere

ANGANG TO:

Så kom sjette klasse. Det var en sjanse til å legge femte klasse bak meg og begynne på nytt. Ikke mer kommer hjem gråtende og må leke Barbie med mamma. Ikke mer sitte ute alene på fine vårdager og lure på hva alle andre gjorde. Nei, dette året kom til å bli annerledes! Feil. K.D.C. var i full gang. Og dronningbien deres, Neema*, var slemmere enn noensinne.

Noen uker i starten av det nye skoleåret hadde vi en vikarlærer for treningsstudio. Jeg fryktet samtaler. Det var en sjanse for noen å uttale navnet mitt feil og kalle meg Diane eller Deanna i stedet for Deanne (det uttales Dee Ann). På denne dagen tok suben det til et helt nytt nivå med Deenie. Vet du hva Deenie rimer med? Weenie. For resten av sjette klasse var jeg kjent som 'Deenie the Weenie'. OG DEENIE ER IKKE SELV MITT EGNE NAVN!!! I dag kaller noen venner av meg fremdeles spøk Deenie... det er ikke morsomt.

Jeg prøvde så hardt å passe inn-for å finne noe som gjorde meg kult nok til å sitte ved siden av lunsj, invitere til overnatting eller gå hjem med etter skoletid. Så en dag skjedde det: Denne fyren Tom* begynte å flørte med meg. Jeg trodde han var sammen med Cassie*-men hvem brydde seg? Han snakket til meg! Han spurte om nummeret mitt og sa at han ville ringe meg etter skolen. Ting snudde. Det må ha vært det nye antrekket fra Esprit, mamma fikk meg til å muntre meg. Jeg ventet og ventet på at han skulle ringe. Til slutt, rundt klokken 7, ringte telefonen. Det var ham. Jeg svarte og vi snakket i omtrent 10 minutter. Han ba meg om å være kjæresten hans, og jeg sa ja. Vær oppmerksom på at jeg ikke ante hva det egentlig betydde.

Jeg gikk på skolen dagen etter og gikk helt opp til Tom og begynte å snakke med ham. Han begynte å le. Det gjorde Cassie*, og så gjorde alle andre. Det hadde vært en grusom spøk. Jeg hadde blitt lurt. Hjertet sank i magen min. Jeg hadde en tom følelse inne som var så intens at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg ville gråte, men tvang meg selv mot det, slik at jeg ikke skulle bli gjort narr av enda mer.

Det var fredag. Jeg hadde ingen planer om å se en film med noen. Jeg hadde ikke blitt invitert til Neemas bursdagsfest. Jeg skulle ikke sykle med vennene mine etter skolen. Jeg var helt alene, og jeg ville ikke være det.

Foreldrene mine trodde nok ikke at jeg hadde kommet så langt som å tenke på at jeg ikke ville leve som 11 -åring. De visste at det var ille og begynte å ta meg til å snakke med en terapeut - men egentlig hadde de ingen anelse.

På lørdag ba jeg foreldrene mine om å levere meg på skolen-lekeplassen var åpen i helgene for publikum, og jeg ville leke på huskene. Jeg ville i hemmelighet gjøre meg inne midt på lekeplassen for alle å se mandag morgen. I omtrent et år hadde jeg tenkt på den beste måten å gjøre det på, men kunne aldri finne en løsning. Kanskje en kniv, men tanken på å faktisk skjære i huden min fikk meg til å føle meg for kvalm. Kanskje jeg ville ta flasken Tylenol fra sengetøyet og svelge det hele, men det ville det tar veldig lang tid å svelge rundt 50 piller, og jeg likte ikke å svelge piller så mye uansett. Jeg hadde tenkt på å hoppe av taket på skolen, men hvordan skulle jeg komme meg dit? Det var uansett bare to historier, så på det meste ville jeg nok bare knekt noen få bein. Tydeligvis hadde jeg ikke tenkt gjennom denne planen særlig godt. Og jeg er ikke sikker på om jeg virkelig noen gang hadde funnet nerven til å drepe meg selv. Jeg mener, døden, den er virkelig permanent! Det jeg virkelig ønsket var en tryllestav for å få alt dette til å forsvinne... og kanskje gi noen mennesker vorter.

Da jeg sonet ut og tenkte på akseptable måter å gjøre meg selv på, så jeg en hund plutselig løpe over fotballbanen som var festet til skolen vår. Jeg gikk av huskene og begynte å løpe etter den. Jeg fanget ham og leste navnet og nummeret på kragen. Jeg har alltid hatt et mykt sted for dyr, så jeg bestemte meg for å vente på at foreldrene mine skulle hente meg, og så tok vi hunden med hjem til eierne.

Akkurat da løp en gutt på min alder opp på marken fra skogen som sto mellom skolen min og nabolaget hans. Han kom bort til meg og sa: "Hei! Takk for at du fanger hunden min. Han slapp unna. "Snakket han egentlig til meg? Jeg hadde aldri sett ham før, så jeg spurte ham hvor han gikk på skolen. "Westbriar," svarte han; det var den andre barneskolen i området. Vi begynte å snakke, og omtrent en time senere kom foreldrene mine for å hente meg. Han het Josh*. Han var søt og hyggelig, og vi ble venner.

Jeg begynte å møte Josh i helgene på lekeplassen min. Det spilte ikke så stor rolle at barna på skolen min ikke var hyggelige mot meg... Jeg hadde en venn fra det virkelige liv. Josh og jeg datet av og på fra syvende klasse gjennom college. Vi sluttet til slutt for godt i begynnelsen av tjueårene. Jeg er ikke sikker på om han noen gang virkelig visste at han reddet meg den dagen.

Saken med mobbing er at, ja, det er kjipt-det er vanskelig å håndtere, og det føles som om hele verden krasjer rundt deg. Barn er slemme. Men mesteparten av tiden er mobbere egentlig bare sjalu og usikre. Og vet du hva? Gjennom årene har jeg spurt noen av dem om hvorfor de gjorde det de gjorde. Vet du hva svarene deres var? De vet ikke. DE VET IKKE! Det betydde så mye for meg, og så lite for dem. Det de gjorde forandret livet mitt. Noen få mennesker har sagt at de bare gikk sammen med mengden av frykt for å bli utstøtt også. Og det var noen få utvalgte som unnskyldte seg og følte seg dårlige for det som skjedde.

Her er de gode nyhetene: Mobbing varer ikke evig. Det kan føles som en evighet, men da jeg kom til ungdomsskolen var det så mange andre ting pågår (som hvem som datet hvem, hvem som hadde en fest, etc.) at det liksom bleknet inn i bakgrunn. Så noe som virker som om det kanskje aldri forsvinner, vil: Det tar bare litt tid. Og hvorfor gi de fryktelige mobberne tilfredsheten med å holde meg tilbake fra å oppfylle drømmene mine? Jeg mener, hvor mange av dem kan si at de jobber for et profilert magasin, bor i New York City, handler når de vil og lever et totalt fantastisk liv? Å, forresten, Neema Facebooket meg nylig. Selv om jeg kanskje aldri glemmer det hun gjorde, vet jeg at jeg kan gå videre og være hennes venn.

* Navn er endret for å beskytte identiteten til de som er nevnt i historien.

ENTRY One:

Jeg kan ikke huske hvilken dag det var, eller om det var vår eller høst, men jeg husker at jeg våknet en dag, på vei til skolen, og med en gang jeg satte meg ned ved skrivebordet mitt, visste jeg at livet mitt var helt over.

Jeg gikk i femte klasse og læreren hadde posisjonert bordene våre slik at de møtte hverandre i grupper på fire. På denne dagen hadde de tre andre skrivebordene med vilje blitt gruppert for å utelukke meg. Der satt jeg alene og ventet på at læreren vår skulle komme inn og begynne timen, da jeg begynte å kjenne presset av alt lerret, hvisker og peker som tynger meg så mye at jeg følte at jeg smeltet i meg stol. Hva hvisket klassekameratene mine om? Jeg vet ikke. Hvorfor pekte de på meg og lo? Jeg kunne ikke fortelle deg det. Men noe hadde forandret seg. Det skjedde noe som fikk alle i min femte klasse til å hate meg. Noe som jeg den dag i dag prøver å tvinge meg selv til å huske slik at jeg i det minste har et svar på hvorfor jeg ikke ville leve lenger da jeg var 10 år.

Kill Deanne Club (forkortet K.D.C.) var en klubb som alle i klassen min i femte klasse tilhørte. Det var typen klubb som, hvis det ikke hadde handlet om å drepe meg, Jeg vil bli med. De hadde medlemskort og hemmelige håndtrykk, og de gjennomførte gruppemøter i friminuttene. De snakket sannsynligvis om måter å drepe meg på, eller i det minste gjøre narr av meg og forårsake mild fysisk smerte. I flere uker tålte jeg å bli dyttet, sparket, slått, blitt ekskludert fra sparkballkamper og forbudt å spille på noen av lekeapparatene. Hvis jeg prøvde å komme meg på svingningene, ville noen få gjøre en gal dash for dem og rope "TAKEN!" før jeg kunne sette meg ned. Gyngene var min favoritt. Jeg elsket å komme så høyt at jeg følte at jeg fløy og deretter bremse akkurat nok til at jeg kunne hoppe av. Det var det beste. Gutt, savnet jeg dem.

Selvfølgelig fortalte jeg det til foreldrene mine, som gikk for å snakke med lærerne mine og rektor. Men lærerne mine trodde jeg gjorde det meste, og grep egentlig ikke for mye. De hadde ikke vært vitne til det meste av det fysiske eller verbale overgrepet på lekeplassen. De holdt et "våkent øye" etter at jeg begynte å klage, men mobberne mine var smarte nok til å ikke gjøre noe foran lærerne. Jeg tok en K.D.C. kortet fra noens skrivebord for å bevise for læreren min at jeg ikke fant på dette. Hun kunngjorde for klassen at "ting som dette" ikke ville bli tolerert. Så dro hun meg til side og fortalte at jeg ikke skulle ta ting fra folks skrivebord. Jeg tror at lærerne mine ikke var helt sikre på hvordan de skulle håndtere situasjonen, med tanke på at jeg nesten daglig klaget på mobbingen. Rektor min trodde jeg var en tatovering og var irritert over at jeg var på kontoret hennes hver dag under lunsj. Jeg bestemte meg for at det var best å begynne å sitte på biblioteket under lunsj og friminutt. På denne måten kunne jeg ta igjen hele min Judy Blume. Jeg leste 37 bøker det året.

Følg med for mer i morgen ...

- Deanne

Senior webredaktør, CosmoGIRL!