8Sep
Seventeen velger produkter som vi tror du kommer til å like mest. Vi kan tjene provisjon fra koblingene på denne siden.
I løpet av de siste dagene har jeg gått tilbake og lest igjen fire års journaloppføringer, en konto som strekker seg over tre kontinenter og to hav. Jeg leser volum etter volum av tanker og følelser, hjerteslag og triumfer, det vanlige og det varige. Jeg hadde aldri gjort det før, delvis fordi jeg ikke følte meg fjernet nok fra den jeg var, delvis fordi jeg var redd (eller flau) for hvem jeg ville finne. Men nå, som førsteårsstudent på høyskolen, føler jeg meg fjern nok fra videregående til å sette pris på ungdomskampen for å bli den jeg er. Og en ting har blitt klart:
2009 var året som alltid hadde virket for langt unna å forestille seg. Det betydde eksamen - slutten på livet som jeg hadde kjent det, i landlige, uberørte New Hampshire - og college - et annet kapittel, som jeg alltid hadde hørt om, men aldri helt hadde forstått. Det hadde aldri virket ekte nok til å være en faktum. Bortsett fra, det var det.
2009 var ingenting jeg hadde forventet og alt jeg ønsket. I fjor lærte jeg å slippe forutinntatte forestillinger og sette planer. Jeg hadde satt forventninger til hva jeg ville gjøre og hva som ville skje - bortsett fra at ingenting noensinne ble som jeg hadde planlagt det, noe som førte til en villere og mer fascinerende tur. Det er derfor jeg endte opp på Wharton i stedet for Princeton, hvorfor jeg designet couture-kjoler og miljøvennlige kleslinjer om sommeren i stedet for å spise is og til slutt få førerkortet. Det var derfor jeg tok en sjanse med hjertet mitt i stedet for å være reservert og håpe å ikke bli brent. Det er derfor jeg svarte på en annonse for studenter som er interessert i entreprenørskap i stedet for å løse forfalte kalkulasjonsproblemer, og det er derfor jeg håper på en vårpraksis i New York City i stedet for å planlegge en tur til San Francisco. Det er derfor jeg skriver for denne bloggen som en del av Sytten Freshman 15, akkurat nå.
Jeg hadde aldri planlagt det, men en mulighet dukket opp, og jeg måtte prøve lykken. Og så lærte jeg at noen ganger, og kanskje de fleste ganger, er livet litt sånn. Du kan ha en generell plan, men vet aldri detaljene. Og hvorfor prøve? Skjebnen kan bare overraske deg.
Resolusjoner for 2010 - eller det neste tiåret? I fjor ville jeg ha listet åtte, hver med sin egen detaljplan. Men i år har jeg ingen. Jeg kjenner områdene jeg vil vokse på, jeg vet at jeg vil løpe i den retningen lidenskapelig, og det er nok for nå. Resten må rett og slett leves.
Godt 2010! Hvem vet hva DETTE året vil bringe?
xoxo
Katie