"Jeg gikk fra cheerleader til fotballspiller!"

Alle har den stereotype ideen om en cheerleader: søt, peppete, buer i håret. Og det var meg, fra barnehage til åttende klasse. Jeg elsket å være med i gruppen, fra de jentete delene som å krølle hverandres hår for konkurranser til å prøve nye stunts på trening. Men jeg elsket også å se fotballkampene mens vi jublet - noen ganger var jeg mer fokusert på skuespillene enn rutinene våre! Hver gang noen scoret, ønsket jeg at det var jeg som var i sluttsonen.

Et langskudd

Jeg vokste opp med å kaste fotball og gå på spill med pappa. En gang mens jeg ventet på å heie på mitt ungdomsskole, så faren min og jeg på gymnaslaget spille - de tapte - og han sa: "Jeg vedder på at du kunne gjør det bedre enn det. "Ordene hans holdt fast i meg, og rett før førsteåret begynte jeg å bli lei av cheerleading - og mer spent på fotball. Jeg tenkte: Kanskje jeg burde være på banen.

Jeg bestemte meg for å gå til et forhåndssesongmøte for å se om jeg ville bli med på laget, selv om de aldri hadde hatt en jente på listen. Da jeg gikk inn på skolens treningsstudio, fullpakket med gutter og foreldre som ventet på informasjon, snudde alle seg og stirret, som: Hva gjør hun her? Jeg så gutter jeg hadde heiet på - gutter jeg betraktet som venner - og jeg lurte på hva de syntes om at jeg skulle spille sammen med dem. Skolen min er liten, så det er ikke prøver - du melder deg på laget. Men jeg måtte fortsatt registrere meg offisielt foran hele mengden, med alle øynene på meg. Jeg kjente spenningen i rommet, og da jeg gikk bort for å levere inn skjemaene mine, følte jeg nesten at jeg gjorde noe galt. Jeg bekymret meg, kommer trenerne til å le av meg? Vil de fortelle meg at jeg ikke kan spille? I stedet så de på meg som om jeg dro en vits på dem, men de tok til slutt papirene mine og ba meg møte opp på treningsleiren uken før skolen. Jeg var offisielt fotballspiller!

Tumbles to Tackles

Det kan ha vært enkelt å få laget, men det var vanskeligere å tjene min plass blant gutta. Jeg byttet alene i garderoben til jentene, og jeg fikk ikke lov til å være med gutta før alle var kledd. Første gang jeg gikk inn på rommet deres, ble de fleste gutta helt stille, og noen til og med klemte sammen og lo av meg. De sa aldri noe ondt i ansiktet mitt, men det gjorde det nesten verre - gutta var ofte høylytte og fjollete og ertet hverandre. Men det at de snakket om meg i hvisker, fikk meg til å føle at de snakket søppel. Jeg visste at jeg var der jeg ville være, men jeg følte meg også som en outsider.

"Alle stirret, som, hva er hun gjør her? "

Jeg savnet heiagjengen min og tenkte at jeg kanskje hadde gjort en feil - cheerleaders på videregående skole sa til og med at jenter ikke burde få spille, noe som gjorde vondt. Men jeg visste at jeg tilhørte banen. Og vennene mine hadde ryggen min-de trodde jeg var en elendig!

Så i stedet for å dvele ved det faktum at jeg følte meg utenfor, ga jeg meg selv peptalk og bestemte meg for at jeg bare måtte bevise min verdi for laget. Hver øvelse ga jeg alt, løp skuespill, hoppet hinder og dyttet sandsekker til kroppen gjorde vondt. Etter en måned ble gutta mer imøtekommende - heiet på spill og trening, og inkluderte meg i samtaler utenfor banen. En fortalte meg til og med: "Du har guts til å være her!"

Jeg følte meg tøffere da treneren min gjorde en defensiv takling. Den posisjonen er ingen spøk; Hele min rolle er å ta folk ned! Jeg blir mye truffet og det gjør vondt - en gang dukket skulderen min ut! Første gang en spiller siktet mot meg var skummelt, men første gang jeg taklet noen var et rush! Jeg følte meg bemyndiget til at jeg kunne holde meg.

Bryter formen

I september i fjor fikk jeg mitt store øyeblikk: Trener satte meg i et universitetsspill... og vi vant! Til slutt følte jeg at jeg var en virkelig del av laget - ikke fordi jeg ble akseptert av gutta, men fordi jeg hadde hjulpet oss til seier.

På pep -stevner får jeg stående applaus, og jeg har fått jenter til å fortelle meg at de vil spille fotball nå også! Det kan være skremmende å være så i undertall av gutter, men som jenter kan vi ikke la det stoppe oss fra å gå etter målene våre!

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert som "I Went From Cheerleader to Football Player" i april 2013 -utgaven av Sytten. Klikk her å abonnere på bladet.