Kjører et 10K løp

Jeg gjorde det! Cirka 8:27 (ja, om morgenen) sist søndag fullførte jeg mitt aller første 10K -løp. Min tid? 47:48! Jeg var ekstatisk og sulten (hallo målstreken mac og ost!), Men mer enn noe annet følte jeg meg oppnådd.

Uker av opplæring hadde hjulpet meg med å forberede meg på denne dagen. Jeg hadde øvd sprint, lengre distanser og til og med bakker, men den virkelige nøkkelen til min suksess? Hjerte.

Etter at syklistene satte kursen, stilte løperne opp på startstreken. Det var da sommerfuglene begynte å flagre, og all forberedelsen min virket irrelevant.

10 km igjen. Stopp var egentlig ikke et alternativ, og jeg ville definitivt ikke være den siste som avsluttet! Selv om jeg fortsatte å spille positive tanker i hodet mitt og ønsket neste fryseløper (det var omtrent seksti grader ute!) Lykke til, klarte jeg ikke å riste den nervøse følelsen. Hva om jeg ikke klarte det?

Bagelen jeg nettopp spiste begynte å surre i magen. (Merk: På de fleste løp vil det være bagels og donuts, men bare fordi de er der betyr det ikke at du må stappe deg selv. Det vil ikke kurere de nervøse sommerfuglene. Jeg snakker av erfaring.) Til venstre for meg så jeg min mor og venn Billie vinke, smile og tommelen opp. Billie tok bilder og jublet, mens mamma (som vanlig) var på god vei til å bli venn med en annen tilskuer, helt avslappet. Hvorfor gjorde jeg dette igjen? Jeg kunne være varm i sengen min og lese treningsdelen av Sytten i stedet for å fryse rumpa av meg, og kjempe mot en pukey -følelse på siden av GWB.

Det var i det øyeblikket jeg kjente mengden presse frem. Gå tid. Jeg hadde to alternativer:

1. Stå på plass og bli tråkket.
2. Bli kvitt min irrasjonelle frykt, og gå for det!

Og så løp jeg.

iPod roaring, jeg løp sammen med 100+ andre mennesker. Folk som bestemte seg for å bekjempe denne frykten, og støtte ACS i kampen mot kreft. Noen løpere bremset ned til en spasertur, noen var bare der for 5K, og noen andre løp i front med hastigheter jeg syntes var skremmende. Men vi var alle sammen.

Etter omtrent tre kilometer følte jeg at jeg begynte å bli sliten - beina mine brant! Jeg så på at noen mennesker bremset farten, mens andre satte fart foran meg. Hold deg til det, Jeg sang for meg selv.

Vi løp gjennom gater, opp og ned bakker og gjennom naturskjønne parkruter. Og akkurat da jeg trodde jeg ikke kunne løpe lenger (eller puste for den saks skyld), så jeg målstreken.

Jeg var nesten der!

Jeg så på når to løpere løp foran og spurte mot slutten. Jeg kjente at beina begynte å gi seg. Har jeg orket å klare det?

Det var i det øyeblikket at en forbipasserende løper snudde seg og vinket til meg for å fortsette. Sammen sprintet vi mot klokken, mot målstreken og mot mengden jublende seere.

Det var det siste øyeblikket som gjorde hele forskjellen. Løpet var ikke et solo -arbeid lenger, og det spilte ingen rolle om jeg var først eller sist. Det eneste som betydde var at jeg ga alt, og jeg ferdig.

Jeg skriver dette (vondt), men smiler. Jeg utfordret meg selv og lyktes i å nå målet mitt!

Så, løpere, er du klar for utfordringen? Jeg oppfordrer dere alle til å melde dere på og trene på et lokalt løp, og legg igjen kommentarer om opplevelsen!