2Sep
Seventeen velger produkter som vi tror du kommer til å like mest. Vi kan tjene provisjon fra koblingene på denne siden.
Håper glemt
I dag burde vært den lykkeligste dagen i mitt liv. Dagen hvor jeg våknet for å bli overveldet av venner mens jeg tok på meg brudekjolen. Jeg gled nedover midtgangen med hvite liljer, og alle ville se på. Jeg ville ikke legge merke til det, for det ville bare være øynene hans jeg så, og smilet hans som nå gjør at jeg får vondt i hjertet.
Konvolutten stakk ut fra forfengelighetsspeilet. Det vinket meg til å lese mot min bedre dømmekraft. Jeg tok den opp med en skjelvende hånd.
Du er hjertelig invitert til
The Wedding of Eleanor (Ellie) Hope og Mason Faith
Dato: 15. november 2012 Tid: 11:00
"Mason ..." skrålte jeg og grepet bildet av oss. Mine tårfylte øyne klarte knapt å fokusere på en yngre versjon av oss.
"Og i andre nyheter dannes det fortsatt søkepartier som svar på orkanen som rammet for tre dager siden." Jeg klikker på kanalen.
"Alle donerer det de kan til de som ble ødelagt av orkanen." Klikk.
"Av alle... Ville de slutte med den ødelagte orkandekningen! "
"Her på Baybridge Hospital, en minneverdig mann, ..."
Jeg skal endre t.v. kanal igjen når jeg hører om denne mannen. Jeg famler med fjernkontrollen og skru opp volumet.
"Pasienten ble funnet vandrende rundt på Barnston Beach og mumlet om et bryllup. Han var sterkt dehydrert og desorientert. De første respondentene sjekket ham inn for to dager siden. Vi sender kontinuerlig i håp om at hans venner eller familie vil komme frem for å identifisere ham. Han er i begynnelsen til midten av tjueårene... "Journalistens stemme blekner.
Jeg husker jeg ba Mason om ikke å gå ut før orkanen.
"Vær så snill, Mason. Det er for farlig. Nyhetene melder. "
"Ellie, det er bra. Orkanen skal ikke treffe noen timer til. Jeg vil bare sjekke at huset er sikret utenfor. Jeg lover at jeg kommer straks tilbake, sa han og kysset meg på kinnet.
"Greit, men skynd deg. Du vet at jeg hater brutte løfter, "sa jeg ertende. Jeg kysset ham og så ham gå ut av døren for siste gang.
Jeg kom tilbake til nåtiden, nåtiden der Mason fremdeles manglet og jeg var alene. Jeg så tilbake på tv, og grep dette siste håpet.
************
"Vær så snill," sa sykehusvakten. Jeg signerte raskt og spurte om amnesiac -mannen.
"Du tror du vet hvem han er?" spurte sykehusvakten.
"Jeg håper."
"Lykke til," smilte han vennlig.
Jeg nikket anerkjennende og gikk til heisen. Jeg slo i tre og tok meg ned til rommet hans.
************
"Takk," sier jeg til betjenten. Jeg trekker gardinet sakte tilbake og ser... et fremmed ansikt. Jeg trodde det var ham. JEG-
"Ellie?"
Jeg snur meg for å se på den andre pasienten. Navneskiltet hans er tomt. Øynene mine møter hans og hjertet mitt svulmer.
"Mason," gråter jeg.
"Beklager jeg-"
Jeg faller i hans åpne armer.
"Jeg elsker deg, Ellie."
